LO representantskapets vedtak

LOs representantskap gjorde i dag følgende vedtak om mellomoppgjøret 2007.

27. februar 2007

Vedtak LO s  representantskapsmøte 27.februar

MELLOMOPPGJØRET 2007                         

1. Forhandlingsgrunnlaget

"Reguleringsbestemmelser for 2. halvår

Før utløpet av første avtaleår, skal det opptas forhandlinger mellom NHO og LO, eller det organ som LO bemyndiger, om eventuelle lønnsreguleringer for

2. avtaleår. Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den økonomiske situasjon på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2. avtaleår samt pris- og lønnsutviklingen i 1. avtaleår.

Endringene i tariffavtalene for 2. avtaleår tas stilling til i LOs Representantskap, eller det organ som LO bemyndiger, og NHOs Hovedstyre. Hvis partene ikke blir enige, kan den organisasjon som har fremsatt krav innen 14 fjorten dager etter forhandlingenes avslutning, si opp de enkelte tariffavtaler med 14 fjorten dagers varsel (dog ikke til utløp før 1. april 2007)."

Det er omtrent tilsvarende formulering i andre områder. For statlig sektor er det et tillegg: Den nominelle lønnsutvikling for tilsatte i det statlige tariffområdet skal vurderes i forhold til arbeidslivet for øvrig.

I kommunal sektor og enkelte andre områder er nye sentrale lønnsreguleringer i 2007 avtalt. I oljesektoren er det avklart at det ikke skal være slike i 2007.

2. Hovedutfordring

Tariffoppgjørenes oppgave er å sikre arbeidstakernes rimelige andel av inntektsutviklingen og samtidig medvirke til en fornuftig styring av økonomien.  I perioden 1996-2006  har reallønna økt med over 25 prosent.  Denne gode inntektsveksten har imidlertid ikke forhindret at andelen av verdiskapingen som går til bedriftene og deres eiere har økt. En høy produktivitetsvekst de siste åra har medvirket til dette. Det er uakseptabelt om de store omstillinger i arbeidslivet dette har krevd, skal belønne eiere og deres rådgiver- og støtteapparat i finans- og eierforvaltning.

Det å sikre arbeid til alle er for LO det overordnete mål. At dette er krevende illustreres klart ved at ingen land i verden er i nærheten av å få det oppfylt. Norge har bl.a. gjennom inntektspolitisk samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet klart det bedre enn de aller fleste. Og året 2006 markerte et klart vendepunkt til det bedre etter flere år uten jobbvekst.

Vi kan nå vente rundt 100 000 nye jobber i løpet av toårsperioden 2005-2007, i hovedsak som resultat av tre år med høy aktivitetsvekst både i privat og offentlig sektor. Det er nå svært viktig at denne utviklingen med bra vekst videreføres uten at økonomien sporer av. Den samlede pengebruk i samfunnet må ikke vokse for mye, og lønns- og annen inntektsvekst må ikke bli for sterk. Da vil ny ustabilitet oppstå gjennom svekket konkurranseevne for utsatte næringer og reaksjoner på rente- og valutaområdet.

En gunstig makroøkonomisk utvikling bringer nå den målte arbeidsledigheten kraftig nedover. For å mobilisere undersysselsatte grupper utenfor og i utkanten av det ordinære arbeidsmarked er det bredere innsats som må til. Det er også det viktigste for å oppfylle våre overordnede mål og samtidig legge et best mulig grunnlag for framtidas bedrifter og framtidas velferd.

3. Utviklingen i 2006

Prisstigningen målt ved konsumprisindeksen (KPI) ble 2,3 pst fra 2005 til 2006. Dette er nær det som ble forutsatt ved tariffoppgjøret 2006. Lønnsveksten ble gjennomgående høyere enn forutsatt, rundt 4 prosent, slik at reallønnsveksten ble 1-2 for de brede avtaleområdene. Grupper i privat sektor med dominerende innslag av lokal lønnsdannelse har kommet ut enda høyere enn dette. Det ser ut til at høyere funksjonærer og ledere igjen har tatt ut mer enn forutsatt. Finanssektoren har nå to år på rad med betydelig høyere lønnsvekst enn andre områder. For de brede avtaleområder har imidlertid lønnsveksten blitt ganske parallell med den vi kan registrere for det brede frontfaget industrien utgjør, timelønte og funksjonærer sett under ett.

Det ble gjennomført viktige tiltak for likelønn i 2006. Det foreligger ennå ikke statistikk for hvordan dette har slått ut i tallene for henholdsvis menn og kvinner. Det er fare for at økt innslag av markedsdrevet lønnsutvikling kan stoppe tendensen til mer likelønn i et totalperspektiv på arbeidsmarkedet. Økt anerkjennelse for kompetanse og lederansvar og utvidet mulighet til fagarbeiderstatus også i kvinnedominerte jobber er ett element som kan trekke mer i riktig retning.

 

4. Utsiktene for 2. avtaleår

Etter flere år med særlig gunstig utvikling i verdensøkonomien, venter de fleste prognosemiljøer en noe svakere veksttendens i 2007. Produksjonsveksten hos handelspartnerne samlet antas å gå ned fra 3 ½ pst i 2006 til 3 pst i 2007. For Norge anslås veksten i fastlandsøkonomien å gå ned fra 4 ½ pst til rundt 3 pst.

 

Prisstigningen tok seg noe opp gjennom fjoråret, men anslagene for utviklingen framover er blitt betydelig nedjustert som følge av en overraskende nedgang i strømprisene.  På denne bakgrunn anslår TBU nå stigningen fra 2006 til 2007 til bare mellom null og en prosent.

Pris- og kostnadsutviklingen internasjonalt anslås fortsatt å ville være lav, med snaue 2 pst. prisvekst og 3-4 pst. vekst i lønnskostnadene. Produktivitetsveksten i Norge har vært høy i de senere år og kan ha medvirket til at bedriftenes konkurranseevne har vært opprettholdt selv med noe høyere lønnsvekst enn i utlandet. En gunstig prisutvikling på norske varer har også bidratt.

5. Pensjon

LOs mål for pensjonssystemet formulert av LO-kongressen 2005 er å sikre alle en pensjon tilsvarende 60-70 prosent av tidligere lønn. Et skritt på veien er innføringen av en obligatorisk minsteordning (OTP) fra 2006, som var en oppfølging av hovedoppgjøret i 2004. I følge foreløpig statistikk fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har mer enn 600 000 arbeidstakere fått pensjonsordning etter OTP-loven. Gjennomføringen synes dermed hittil å ha gått etter planen.

De aller fleste av de som har fått ny pensjonsordning har fått innskudd etter minimumskravet (2 pst av lønn). Det må imidlertid et langsiktig arbeid til for å etablere et bredere system som sikrer større likhet, lavere kostnader, likestilling av kvinner og lettere jobbskifte. Norge avviker nå fra andre land ved at pensjon i privat sektor er den enkelte bedrifts ansvar og at arbeidstakerne har liten innflytelse over ordningene og det som i realiteten er arbeidstakernes egne penger.

På veien mot et bedre system er det viktig å unngå svekkelse av allerede eksisterende ordninger. Vi ser en klar tendens til at gode ytelsesordninger blir erstattet av ordninger som er billigere og mer forutsigbare for bedriften, men med dårligere vilkår for de ansatte.

LO vil kreve at myndighetene i samsvar med Soria Moria erklæringen utreder det organisatoriske grunnlaget for et bredt, kollektivt tjenestepensjonssystem som kan være like bra som i de andre nordiske land. Samtidig må vi utrede det økonomiske grunnlaget med sikte på senere forhandlinger.

6. Krav til lønn

Et viktig prinsipp for LO s tariffpolitikk har vært at våre krav til inntektsutviklingen må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. Som vedtatt av kongressen, må næringer utsatt for internasjonal konkurranse sette rammene for inntektsutviklingen (frontfagsmodellen). Ved sammenligning mel­lom sektorer må alle yrkesgrupper tas med. Frontfagsmodellen er ikke opprettholdbar over tid hvis enkelte områder/grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurran­seutsatte sektorene. Frontfags­modellen gir således mulighet til kompensasjon til områder/grupper som systema­tisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Kravene må også utformes ut fra et ønske om å forsvare de store forhandlingsområdenes posisjon i lønnsdannelsen. Det er ikke bærekraft i den norske modellen når områder uten sentrale forhandlinger skal dra i fra, slik en nå bla ser for høyere funksjonærer i NHO området. Det er i de sentrale forhandlingene man har best mulighet for å ivareta dette. En betydelig del av lønnsveksten bør komme som følge av sentralt avtalte tillegg.

 Alt i alt bør kravene for annet avtaleår bygge på følgende:

- Generell forbedring av kjøpekraften.

- Garantiordninger og særskilte tillegg til lavlønte.

- Likelønnsprofil på lokale og sentralt avtalte tillegg, bl.a. ved mer enn forholdsmessig andel til kvinner der slik styring er mulig.

I de enkelte områdene gjøres prioriteringer til fordel for grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen, herunder LO-grupper med lang utdanning.

7. Andre grupper

Gjennom hovedoppgjøret satset LO på at kostnadsutviklingen må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. Det innebærer at næringer utsatt for internasjonal konkurranse må sette rammene for inntektsutviklingen. For at denne satsingen skal ha mening, er det avgjørende at alle grupper omfattes. 

Det er svært problematisk om den økonomiske fremgangen LOs tariffpolitikk medvirker til å gi, forsterker tendensen til økonomisk ulikhet. Det svekker grunnlaget for fremtidig kollektiv fornuft om ikke gevinstene av denne blir fordelt på en rettferdig måte.

Utfordringen gjelder ikke bare organisasjonene. Det gjelder eiere, ledere og samfunnstopper. Myndighetene må også motvirke at sjiktet av meklere, rådgivere og andre mellomleddsfunksjoner i økonomien beriker seg på andres verdiskaping 

Lovverket skjerpes nå for å gi bedre innsyn og kontroll med lederlønnsutviklingen.  Gjennom eierskapsmeldingen tas det grep overfor statlig eierskap. Dette må også følges opp av andre aktører. Arbeidsgiversiden må sørge for at andre høylønnsgrupper ikke bryter ut av de rammer som gjelder vanlige arbeidstakere. Husk at også både ledere og høyere funksjonærer skal inngå i den rammen frontfaget setter.  Det er ikke nok at NHO i sitt tariffpolitiske vedtak erkjenner problemet når de uttrykker at: 

"Lønnsutviklingen til ledere og høyere funksjonærer, som har vist en høy lønnsvekst de siste årene, må tilpasses øvrige arbeidstakere i bedriften. "

8. Den økonomiske politikken

Norge kan i år få sitt fjerde år med sterk økonomisk vekst. Det blir en produksjonsøking på over 15 pst siden 2003 om vi ser fastlandsøkonomien under ett. Dette gir nå en rekordartet jobbvekst. Vi må tilbake til jappetida på 1980-tallet for å finne tilsvarende.

Grunnlaget er nå mer solid enn den gang, men det kreves en vel avveid økonomisk politikk å føre utviklingen videre på en god måte. Denne bør bygge på en langsiktig budsjettpolitikk som gir videre utbygging av offentlig tjenesteyting, samtidig som konkurranseutsatt næringsliv også bidrar til bærekraftig jobbvekst. Samtidig må en unngå sterke ubalanser i arbeidsmarkedet, med de spenninger og ulikheter det vil skape.

Pengepolitikken må bidra til styring og stabilitet uten at feilene fra 2002 blir gjentatt med skadelig og ukontrollert utvikling i kronekursen som resultat. Fornuftige og sentralt styrte tarifftillegg er LO s bidrag til en balansert utvikling. Regjeringen må aktivt medvirke til at deler av økonomien med mer fristilt inntektsvekst holdes i tømme. Det er uakseptabelt om aktører innen finanseiendom og annen tjenesteyting skal sko seg på at vanlige arbeidstakere medvirker til den kollektive fornuft.

Den gunstige utviklingen må nyttes til mer aktivt å bedre situasjonen for undersysselsatte og andre som er skjøvet ut av arbeidsmarkedet.

Arbeidsinnvandringen må kartlegges på en mer dekkende måte. Statistikkmyndighetene må bli mer operative, styring og kontroll med arbeidsmarkedet må forbedres.   

9. Andre temaer

Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet øker muligheten til å inkludere flere. Samtidig er det viktig å sikre at jobbveksten har bærekraft i seg både menneskelig og økonomisk. Et arbeidsliv som er bedre for flere, er en viktig del av kampen for et Norge preget av begrensede sosiale skiller.  Mange arbeidstakere opplever omstillingspress eller annen type utrygghet som gir urimelige belastninger. Det er bl.a. behov for ekstra opplæring og veiledning for utsatte grupper i førstelinjetjenesten.

Seriøsitet i arbeidslivet

Ved hovedoppgjøret ble det forhandlet frem nye bestemmelser om innleie av arbeidstakere og utsetting av arbeid innefor flere tariffområder. Regjeringen fulgte opp med en 10 punkts handlingsplan mot sosial dumping. LO forventer at Regjeringen utvider handlingsplanen med flere tiltak som for eks. solidaransvar. Det må også stilles krav til arbeidsgiverne om at også de bidrar til at utenlandske arbeidstakere jobber på like vilkår som andre. Tariffavtalenes vilkår må legges til grunn for alt arbeid som utføres i Norge.

LO mener at arbeidet med kartlegging og dokumentasjon av de ansattes realkompetanse, og utarbeidelse av individuelle kompetanseplaner må forsterkes, og at arbeidsgiverne må bli mer forpliktet til å bidra til dette. LO er svært positive til at Regjeringen vil utrede insentivordninger i bedriftene som kan bidra til at lavt utdannede i større grad deltar i læring og kompetanseutvikling. I likhet med Regjeringen har LO merket seg at andre land har gode erfaringer med egne tillitsvalgte, forankret i lov eller avtale, som jobber spesielt med motivering for og tilrettelegging av opplæring for de ansatte (St meld.nr. 16 2006-2007). For LO er det også viktig å sluttføre EVU-reformen ved å få på plass tilfredsstillende ordninger for dekning av livsopphold under etter- og videreutdanning.

10. Forhandlingsfullmakt

Sekretariatet/forhandlingsutvalgene gis fullmakt til å utforme de endelige kravene på basis av de ovennevnte retningslinjer.