På de sterkes side

For en tid tilbake var et av Handel og Kontors mange medlemmer i kontakt med oss. Hun jobbet fast 9 måneder i året. Sommeren var hun arbeidsledig med feriepenger og dagpenger fra Aetat. Hver høst startet hun på nytt i samme bedrift. Ordningen het seg selvsagt bare å være midlertidig.

31. oktober 2003

På område etter område har regjeringen de siste to årene vist hvordan den sparker de svakeste med sitt høyre ben, for så å strekke ut en hjelpende hånd til de som blir liggende nede. De har kuttet i ledighetstrygden, liberalisert overtidsbestemmelsene og forslår innsparinger i sykelønnsordningen, for å nevne noe. Hjelpen tilbake kommer gjerne i form av oppskrytte bevilgninger til såkalte ”fattigdomstiltak”. I Handel og Kontor mener vi det er på tide å si stopp.

Hendelsen med kvinnen som jobbet 9 måneder i året er ikke unik. Den forteller oss at reglene for midlertidige ansettelser tøyes allerede under dagens lovverk. Det er som med fartsgrenser. Det kjøres gjerne i 100 km/t når skiltet forteller at 90 er maks. Så kan vi lure på hvor fort arbeidsgiverne vil kjøre når Victor Norman åpner for ”fleksibel fartsgrense på omtrent 150 km/t”. For grenser i arbeidslivet ønsker regjeringen og Frp tydeligvis ikke. Kostnaden for deres holdninger må du som er i arbeid betale.

Forslaget om å liberalisere bestemmelsene om midlertidige ansettelser vil ha flere virkninger som regjeringen lukker øynene for. Vil for eksempel en kvinne tørre å bli gravid hvis hun ikke vet om ansettelsen blir forlenget? Kan en nyutdannet ungdom regne med lån til kjøp av bolig når alt vedkommende kan vise til er en midlertidig jobb? Svaret er trolig nei i begge tilfeller. Her som på så mange andre områder i livets faser, er regjeringens omsorg proporsjonal med lommebokas tykkelse.

En svensk undersøkelse gjengitt nylig fortalte om virkningen i Sverige etter at andelen midlertidig ansatte de siste 10 årene har økt fra 50.000 til 120.000. Sykefraværet økte spesielt blant kvinner. Gunnar Aronsson ved det svenske Arbeidslivsinstitutet advarte rent ut norske myndigheter mot å gjøre det lettere å ansette folk midlertidig. For oss som jobber med arbeidsliv er hans konklusjoner ikke overraskende: Arbeidspress og overtidsbruk øker. Det er opplagt enklere å presse en midlertidig ansatt til det ytterste. Blir vedkommende utbrent kan en ny hyres inn. Det er forstemmende at regjeringen sammen med Frp først deregulerte reglene om overtidsbruk på bekostning av deg som er i jobb i vår, for deretter nå å liberalisere bruken av midlertidige ansettelser. Den samme regjeringen hevder på mystisk vis at det siste vil begrense det de åpnet for i det første.

Men at Høyre og Frp ønsker seg et klassedelt arbeidsliv bør kanskje ikke overraske noen. Skillet skal gå mellom de som går fra deltidsjobb til deltidsjobb, enten du er småbarnsmor, nyutdannet, innvandrerer eller funksjonshemmet. Og deg som er trygt inne. Høyre fremstiller seg som et parti på de svakes side, et parti som skal ha rom for deg som er forskjellig eller annerledes. Det har visst sine klare begrensninger.

Regjeringens og Frps tiljubling av flere midlertidige ansettelser har nemlig vært gjemt under en fordekt argumentasjon om en håndsrekning, der de svakeste gruppene skyves foran som trengende. Men her er de svake i virkeligheten redusert til vikarierende motiv. Et søk på Stortingets nettsider forteller oss at Jan Petersen fremmet forslag om å endre samme lov i stortingssesjonene 94/95, 96/97 og 97/98. Ja, endog når arbeidsledigheten var på det laveste, ønsket Høyre flere midlertidige ansettelser. Sånn sett faller deres brått så klamme omfavnelse av de svake på steingrunn. Høyre og Frp vil alltid ønske seg flere midlertidige ansatte, fordi det er høyresidens ideologi å ville det. Konservatismen og liberalismen er nå som alltid, et verktøy for næringslivet og de som har det best fra før.

For arbeidstakerne innebærer regjeringens ideologiske korstog støttet av Frp mer utrygghet, tap av lovfestede rettigheter og om mulig enda grovere utbytting. Victor Norman strekker dessverre ikke ut så mye som en finger til de som står utenfor. Han gir tvert om en håndsrekning til de som står tryggest innenfor: arbeidsgiverne. Nå som alltid er regjeringen på de sterkes side.