Tariffpolitisk råd

13. januar 2004

fra Faglig forum
til forbundsstyret

om tariffoppgjøret 2004

i forbindelse med behandlingen
i LOs sekretariat og representantskap

Vedtatt av Faglig forum 13/1-04

Markedsliberalistene overdriver tariffoppgjørenes virkning på sysselsettingen

Private aksjeeiere tok 42 milliarder kroner ut av aksjeselskaper i 2002, mot 13 milliarder året før, med andre ord en tredobling av utbytte. Eiernes utbyttefest fortsatte i 2003, skremmende nok også i utsatte eksportrettede bedrifter. Også toppledere og aksjemeklere har visst å forsyne seg. På tross av store problemer innen flere næringer og bransjer, på grunn av lavkonjunktur og regjeringens og sentralbankens økonomiske politikk, har en rekke eiere tatt ut rekordhøy profitt. Noen av dem har begrunnet det med å komme eventuelle skattemessige skjerpelser i forkjøpet. For å maksimere profitten har mange private bedrifter gjennom nedbemanning og/eller outsourcing innskrenket antall ansatte til det uforsvarlige. Det spilles høyt med våre medlemmers helse og arbeidsmiljø.

Uttak av rekordhøyt eierutbytte svekker bedriftenes evne til å overleve. Og utbyttet blir i liten grad investert i norsk næringsliv. Eiernes og toppledernes manglende ansvar for bedriftenes ve og vel oppmuntrer ikke til lønnsmoderasjon. I fjor måtte verdiskaperne i privat næringsliv, de ansatte, nøye seg med lav lønnsvekst, også i bedrifter med god produktivitetsvekst. Selv i en stadig mer internasjonalisert økonomi vil arbeidstakernes økte kjøpekraft styrke norsk næringsliv, og dermed sysselsetting. Årets lønnsoppgjør må ivareta hensynet til de ansattes lønnsnivå i forhold til ventet prisstigning og den økte verdiskapningen som finner sted i bedriftene altså gi økt kjøpekraft totalt, men fordelt rettferdig.
     
Fagbevegelsen bidrar ikke til høyere sysselsetting ved etter oppskrift fra høyreregjeringens markedsliberalistiske ideologer å avstå fra lønnstillegg ved årets tariffoppgjør. Arbeidsledighet er først og fremst en internasjonal og samfunnssystemavhengig foreteelse som krever samfunnsmessige inngrep av motkonjunkturell art. Den forsvinner ikke ved å la arbeidstakerne i ulike land konkurrere med hverandre gjennom å svekke sine lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsledigheten er langt høyere i land norsk eksportnæring konkurrerer med. Internasjonal fagbevegelse har en stor oppgave i å styrke de ansattes faglige rettigheter i land med dårligere lønnsvilkår, og harmonisere lønns- og arbeidsvilkår landene imellom. Akkurat slik tariffsystemet i norsk arbeidsliv legger begrensninger på lønnskonkurransen mellom norske arbeidstakere.

Flytting av norsk næringsvirksomhet til lavlønnsland lar seg ikke stoppe ved å senke lønna ned mot lønnsnivået i konkurrerende land. Flere forhold motiverer kapitalkreftene til å flytte ut norsk konkurranseutsatt virksomhet, og forskjell i lønnskostnader er et motiv som må veies opp mot høyt kvalifisert arbeidskraft og høy produktivitet i Norge. Blant viktige grunner for utflytting er behovet for å kutte transportkostnader ved å være lokalisert nær de store europeiske markedene. Forbedring av infrastruktur kan være et viktig tiltak for å redusere produksjonskostnadene i Norge. Konkurranseevnen kan styrkes gjennom en bevisst samfunnsøkonomisk styring innbefattet en lav rente og lav og stabil kronekurs, tilrettelegging av rammevilkår, målrettede tiltak og bedriftenes egen satsing på fornyelse og produktivitetsutvikling. Dette er på lang sikt viktigere enn lønnskostnader.

Høyreregjeringens og stortingsflertallets angrep på ansattes og arbeidslediges rettigheter har gjort det vanskelig for fagbevegelsen å delta i et inntektspolitisk samarbeid med myndighetene. Regjeringen bør likevel utfordres til et samarbeid ved å forbedre rammebetingelsene for produksjon, sikre tjenestepensjonsordninger og utvide ordningen med fradragsrett for fagforeningskontingenten på selvangivelsen.
     
• Årets lønnsoppgjør må ivareta hensynet til de ansattes lønnsnivå i forhold til ventet prisstigning og den økte verdiskapningen som finner sted i bedriftene altså gi økt kjøpekraft totalt, men fordelt rettferdig.
• Regjeringen bør utfordres til et samarbeid ved å forbedre rammebetingelsene for produksjon, sikre tjenestepensjonsordninger m.m..

Sentral lønnsdannelse en garanti for lønnssolidaritet

Uavhengig av inntektspolitisk samarbeid har LO og dens fagforbund alltid ført, og vil videreføre, en solidarisk og ansvarlig lønnspolitikk, for slik å oppnå bedre resultater for arbeidstakerne samlet. Fagbevegelsens sentrale styrke, med vilje og mulighet til å bruke kampmidler, utvikler rettigheter og  sikrer anstendige lønns- og arbeidsvilkår for alle. Gjennom sentrale tariffoppgjør og kollektive overenskomster sikres minstestandarder, blant annet lønnsgarantiordninger. Generelle tillegg, lavlønnstillegg og minste-/ garantilønnssatser ivaretar lønnsutvikling for medlemsgrupper som på bedriftsplan ikke gis mulighet til å ivareta sine interesser tilstrekkelig. NHO satte i fjor lønnsgarantiordningen innen to av HK store overenskomstområder tariffstridig ut av kraft.

Et annet forhold som det må gjøres noe med, er utslagene av garantiordningene for etterfølgende års tariffoppgjør. Det kan ikke være noen mening i at lønnsheving som følge av lønnsgarantiordning skal komme som motregning for de samme lavlønnsgrupper i den økonomiske rammen ved neste tariffoppgjør.  

Den modellen for lavlønnstillegg som LO valgte ved mellomoppgjøret i 2003, førte til at store deler av forbundets medlemmer ikke fikk sentralt avtalte tillegg. Innen mange overenskomstområder er lønnsspredningen stor på grunn av ulik økonomisk yteevne for bransjer og bedrifter. Så lenge den enkelte overenskomsts gjennomsnittlige lønnsnivå legges til grunn for tillegg i henhold til partenes avtalte minstenormer, får mange lavtlønte ikke lavlønnstillegg. Samtidig vil arbeidstakere med høy lønn få lavlønnstillegg ettersom gjennomsnittslønna innen overenskomstområdet ligger under minstenormen. Det må velges en lavlønnsmodell som fanger opp flest mulig lavtlønte, slik forbundet har gitt uttrykk for i høringsuttalelse til LOs forhandlingsavdeling i forhold til lavlønnsordninger.

Ved årets tariffrevisjon er det viktig å rette fokus mot minstelønnssatsene for ungdom, for å heve disse. En ung profil vil gi signaler til unge arbeidstakere.

• NHO satte i fjor lønnsgarantiordningen innen to av HK store overenskomstområder tariffstridig ut av kraft. Lønnsgarantibestemmelsene må dermed styrkes i overenskomstene.
• Tariffoppgjøret skal sikre en reell lønnsutvikling for lavlønnsgrupper. Ordinære lønnstillegg kommer i tillegg til videreføring av garantiordninger slik at lavtlønte ikke blir hengende etter i lønnsutviklingen.
• Det må velges en lavlønnsmodell som fanger opp lavlønte innen den enkelte overenskomst. Dette vil sikre at alle lavtlønte får tillegg uavhengig av overenskomsttilknytning.

Rettigheter ved bedriftsmessig lønnstilpasning må styrkes 

Forbundets tariffområder omfatter mange næringer og bransjer. Derfor er utfordringene mangfoldige og tilpasninger nødvendig. Lønna skal også avspeile bransje- og bedriftsmessige forhold, slik at noe av lønnsutviklingen må avtales lokalt. Sterkere desentralisering av lønnsfastsettingen og individuelle lønnsavtaler gir arbeidsgivernes mulighet til fullt ut å bestemme større deler av den totale lønnsdanningen, og slik svekke den enkelte ansattes demokratiske rettigheter. De ansattes lokale forhandlingsrettigheter ivaretas heller ikke nå i forhold til størrelsen på den lokale lønnsandelen. Klubbtillitsvalgte klager berettiget over liksom-forhandlinger. Forhandlingsresultatet fastsetter arbeidsgiverne på forhånd, og hevder sin ’styringsrett’. For å demokratisere lønnsfastsettingen må det lokalt gis mulighet til å bruke legale aksjonsmidler, eller åpnes for voldgiftsløsninger ved lokale interessetvister. Pendelvoldgift er en slik mulighet.

• Det må jobbes for å innarbeide lokale tvisteløsningsmekanismer i overenskomstene.

Overenskomstenes likestillingsbestemmelser må styrkes

Utvikling av kvinnenes lønnsandel i forhold til menns synes å ha stagnert innen de fleste av HKs tariffområder. Presiseringen av likelønnsbestemmelsen i lov om likestilling synes ikke å gi resultater ennå. Uten økt fokus fra tariffpartene og partene i den enkelte bedrift vil vi ikke få til en ønsket utjamning. Datatilsynets forståelse av at personopplysningsloven ikke tillater tillitsvalgtes innsyn i uorganisertes lønn, fremmer ikke likestilling. Tariffpartene må derfor innføre mer konkrete retningslinjer for og framgangsmåter i den enkelte bedrift for å få bukt med lønnsdiskriminering på grunnlag av kjønn.

• Det må innføres konkrete retningslinjer og framgangsmåter for å få bukt med lønnsdiskriminering.
• Bestemmelser om lønnet pappapermisjon må innføres i de overenskomster som fremdeles mangler slike. 

Inntektspolitisk samarbeid også gjennom utbygging av tjenestepensjonsordninger o.a.

Gjennom en rekke vedtak har Stortinget svekket folketrygdens ytelser, og bidratt til å skape behov for tilleggsytelser. I privat sektor er i motsetning til offentlig sektor pensjonsordninger lite utbredt. Oppfordringen fra tariffpartene i 2002 til bedriftene om å etablere tjenestepensjonsordninger, har ikke båret mye frukt. De fleste av HKs medlemmer er fortsatt bare dekket av folketrygden og avtalefestet pensjon. Derfor står kravet om tjenestepensjonsordning sentralt. Samtidig må ikke folketrygdens pensjonsytelser minskes for å tilfredsstille ønsket om ytterligere skatte- og avgiftslettelser for de rike eller private forsikringsselskaps behov for økt fortjeneste. En trygg alderdom må sikres gjennom folketrygdens alderspensjoner og utvikling av egne tjenestepensjoner. Muligheten for på en verdig måte å tre ut av arbeidslivet etter fylte 62 år, som i dagens AFP-ordning, må ikke svekkes gjennom å fjerne hovedregelen om samme alderspensjon som ved fylte 67 år.

Pålegg om å innføre foretakspensjon kan, slik Pensjonskommisjonen foreslår, fortrinnsvis løses gjennom lov, noe som også vil forhindre at de som alt har slike må betale for dem nok en gang. Et krav om bindende løfte fra regjeringen bør imidlertid reises i forbindelse med årets tariffoppgjør som et av regjeringens inntektspolitiske bidrag til å bringe forhandlingene i havn. Et annet bidrag kan være fullt skattefradrag for fagforeningskontingenten.
• Handel og Kontor i Norge mener pensjonsspørsmålet primært bør løses gjennom lov, noe som vil sikre alle arbeidstakere like rettigheter og heller ikke ta av partenes forhandlingsrom.
• Sekundært mener HK at pensjonsspørsmålet bør løses gjennom en samordnet oppgjørsform som bare tar for seg dette spørsmålet og hvor regjeringen gir forpliktende innspill. Dette betyr forbundsvist oppgjør i alle øvrige spørsmål.

Arbeidstider som sikrer livskvalitet

Ved årets tariffrevisjon er det viktig å motstå presset fra arbeidsgiversiden om mer fleksibel arbeidstid etter påståtte bedriftsbehov. Det er viktig å sikre arbeidstider og vilkår som gir rom for et sosialt liv.

• Normalarbeidsdagen presiseres i overenskomster der det kan herske uklarhet i dag. Arbeid utenom disse arbeidstider må sikres en rikelig lønnsmessig kompensasjon uavhengig av ukentlig arbeidstid.
• Retten til heltidsstilling må fastslås i alle overenskomster. Deltidsarbeid skal være en mulighet som den enkelte arbeidstaker kan benytte seg av.
• Misbruk av midlertidige tilsettingsforhold skal forebygges gjennom overenskomstbestemmelser som definerer begrepene, setter grenser og gir de tillitsvalgte rett til drøftinger og eventuelt tvistebehandling.

Frontfagsformen

Etter HKs oppfatning bør en industrioverenskomst som blant annet omfatter bedrifter som eksporterer varer, ikke være LOs eneste frontfag. Dette har gjentatte ganger ført til en dårligere lønnsutvikling for mange av HKs medlemsgrupper innen bransjer og bedrifter med betydelig produktivitetsutvikling og overskudd. Det er ofte muligheten for lokale tillegg som gjør den største forskjellen.

Det er blant fagbevegelsens grunnideer at de ansatte sikres sin rettmessige andel av verdiskapningen i den enkelte bedrift. Dette skjer ikke i servicesektoren i dag. I tillegg til konkurranseutsatt sektor må derfor servicesektoren ha reell innregning som verdiskapende sektor. Eksport av tjeneste utgjør nå om lag 35 % av Norges totale eksport.

I og med at lønnsdanning skjer ulikt, bør ikke resultatet for ett overenskomstområde binde opp andre områder med helt andre forutsetninger. Ellers vil flere overenskomstområder utilsiktet bli liggende etter i lønnsutviklingen. Servicesektoren bør ha sitt eget frontfag. Dette vil sikre hensynet til konkurranseutsatt sektor, men også sikre de ansatte lønnsmessig uttelling innen servicesektoren.

Oppgjørsform

Mens spørsmålet om tjenestepensjon tilsier en samordnet oppgjørsform, tilsier spørsmål som utvikling av arbeidstids- og likelønnsbestemmelsene, rett til heltidsstilling, lønnet pappapermisjon, lønnsgarantitillegg og lokale tvisteløsningsmekanismer, at HK bør anbefale et forbundsvist oppgjør. I tillegg kommer at flere minste-/garantisatser ikke ble endret i mange overenskomster i 2003, et tap som heller ikke ble  kompensert av lokale lønnstillegg. Disse lønnssatsene kan bare bringes tilbake til sitt relative nivå gjennom en forbundsvis oppgjørsform. Også andre viktige krav ved årets tariffoppgjør dekkes best av denne oppgjørsformen.

• Faglig forum anbefaler derfor forbundets representanter i LOs organer primært å argumentere for en oppgjørsform hvor pensjonsspørsmålet behandles samordnet, men hvor alle øvrige spørsmål blir behandlet forbundsvis og dermed også med full streikerett.
• Uansett oppgjørsform må grupper uten stor lokal lønnsglidning sikres muligheter ut over den rammen som eventuelt legges til grunn for et sentralt tillegg.

Avtaleperiodens lengde 
Ved dette tariffoppgjøret kan vi ikke se noen forhold som skulle tilsi annet enn en toårig tariffperiode.