-Det handler om retten til å bli akseptert som menneske

-Antidiskrimineringsarbeidet i arbeidslivet handler om retten til å bli akseptert som menneske og å bli verdsatt med de ressurser, følelser og den livsstil man har, uten hensyn til forhold som eksempelvis kjønn, etnisk opprinnelse, trosretning eller altså legning. Dette sa 2. nestleder Peggy Hessen Følsvik under sin innledning da faglig nettverk for homofile og lesbiske holdt sin dagskonferanse om homofile og arbeidslivet mandag 20. juni. Du kan lese hele innledningen her.

22. juni 2005

Innledning - Europride - mandag 20. juni.
Peggy Hessen Følsvik, 2. nestleder Handel og Kontor i Norge

- - - - - -
Da jeg først fikk i oppgave å innlede under Europride, om utfordringer for homofile som jobber innen servicesektoren, så må jeg innrømme at jeg virkelig måtte tenke meg om når jeg skulle forberede dette innlegget.

• Jeg har selv min bakgrunn fra Luftfarten, der jeg har jobbet innenfor ulike yrker i mange år.  I løpet av disse årene har jeg i tillegg hatt ulike roller som tillitsvalgt og klubbleder.  Jeg har hatt mange homofile  - og også noen lesbiske kolleger og også selvsagt venner og det har aldri vært noe  konflikttema, så vidt jeg har kunnet registrere.  Heller ikke har jeg hatt noen saker på mitt bord som tillitsvalgt som skulle tilsi at dette var noe problem.  Jeg har jobbet sammen med homofile tillitsvalgte, både i klubbstyret og andre fora. Dette har altså for meg vært et nærmest ikke eksisterende tema som jeg derfor ikke har brukt energi på.  Jeg skal komme litt tilbake til det med yrker og homofile, og med det også myter, mot slutten av denne innledningen.

• Dermed måtte jeg nå begynne å lete etter stoff og holdepunkter om emnet, og jeg fant svært lite, i et ellers relativt grundig beskrevet, gjennomregulert arbeidsliv.  Med andre ord jeg var fortsatt i tvil om hvordan jeg skulle angripe dette temaet.

I mine forberedelser har jeg derfor hatt god hjelp av venner og kolleger som virkelig selv har følt på kroppen hva dette dreier seg om, og jeg håper jeg kan videreformidle noe av dette til dere.
 (…)

Dagens lovverk setter allerede klare regler mot diskriminering på bakgrunn av seksuell legning.  Da blir det neste spørsmålet:
hva har det å være homofil med arbeidslivet å gjøre? Seksualitet hører jo privatlivet til og ikke jobben din?

Men som vi også har hørt tidligere i dag - skal du jobbe innen bestemte menigheter eller trosretninger, så er spørsmålet med en gang på banen. Noen vil skygge unna en homofil lege, kanskje noen foreldre stille spørsmål ved homofile lærere som skal undervise deres barn? Personalsjefer blir kanskje i villrede under et jobbintervju. Og tillitsvalgte på arbeidsplassen i en diskriminerings- eller mobbesak.

Da er spørsmålet er der allerede. Hvordan vi i arbeidslivet håndterer dette overfor alt fra kunder og brukere, til kolleger og over- eller underordnede på arbeidsplassen. Hvordan skal vi i fagbevegelsen jobbe for å komme diskrimineringen til livs, også på dette området?.

Antidiskrimineringsarbeidet i arbeidslivet handler om retten til å bli akseptert som menneske og å bli verdsatt med de ressurser, følelser og den livsstil man har, uten hensyn til forhold som eksempelvis kjønn, etnisk opprinnelse, trosretning eller altså legning.
 
Det handler om å både godta, og å bli godtatt, og å vise respekt for at alle er hele mennesker. Kort sagt må vårt mål være, at arbeidslivet skal være en hundre prosent diskrimineringsfri sone, der folk verdsettes for den jobben de gjør, og som de mennesker de er. Folk skal med andre ord kunne gå på arbeid hver dag uten å leve i hemmelighet, uten å leve i frykt - eller angst - for å vise hvem de faktisk er.

(…)
Det var litt om målene,
…så litt om situasjonen i dag.

I dag vet vi at noen åpne - og for så vidt også skjulte - homofile og lesbiske har kjempet seg til topposisjoner i arbeidslivet og i samfunnet ellers. Det er unødvendig å nevne navn, - vi kjenner alle navn på kjendiser som er homofile. Men for det store flertallet av heterofile er det fortsatt slik at homofile er noe de ser på homsepatruljen på TV, de leser om det i aviser, og vet om noen kjendiser som faktisk er åpne homofile. Selv kjenner de ingen. I alle fall ikke kolleger på arbeidsplassen.

Det er vel dessverre slik at all den tid antidiskrimineringsarbeidet ikke har vært gjort godt nok, så vil det store flertall av lesbiske og homofile oppleve normen i samfunnet som et slit. Og de vil oppleve dette i en stor og viktig del av livet deres, nemlig på jobben. Det er dette vi må gjøre noe med.

Fagbevegelsen av alle - må ikke ta det for gitt at alle har tilstrekkelig med personlige ressurser, nok sosial status eller nok aksept fra venner og familie til å orke å stå frem.

(…)

Sigrun Vågeng snakka om psykososialt arbeidsmiljø.  Dette er et begrep som engasjerte tillitsvalgte i større grad har blitt opptatt av.  Vi vet at her finner du generelt årsaken til størsteparten av sykefraværet i Norge.  Utgiftene dette påfører både samfunnet og bedriftene på i kroner og ører, tapt energi, manglende arbeidsglede og dermed både manglende innovasjon og skaperevne må være interessant for både bedriftsledere og næringslivet generelt.  

Vi vet også at mange fortsatt har inngrodde negative forestillinger om lesbiske, homo- og bifile basert på uvitenhet og frykt for noe de tror er annerledes. Kobler en dette mot nettopp psykososialt arbeidsmiljø, må dette være en ekstra belastning for arbeidstakere på en arbeidsplass som må skjule en vesentlig del av seg selv.

(…)
   

For oss som kolleger og arbeidstakerorganisasjon er det både en rett og en plikt å ta vare på hverandre. Ganske enkelt fordi et humant samfunn ikke sorterer menneskelige ressurser ut fra hvilken legning de har.

(…)
Spørsmålet blir da hva vi kan gjøre for å gjøre hverdagen lettere også for denne gruppen kolleger og medarbeidere?

Jeg tror veien å gå for å finne løsningene her, ikke nødvendigvis er så mye annerledes enn på andre områder i arbeidslivet. Det betyr bruk av lovverket, bruk av avtaleverket, - påtrykk overfor arbeidsgivere og også arbeid innad i fagbevegelsen.

(…)

For det første så tror jeg det er behov for en synliggjøring av problemstillinger knyttet opp til lesbiske og homofiles situasjon i arbeidslivet. Slik får vi forståelse for at noe kan gjøres og vi bidrar også til holdningsendringer blant ledere.

Kartlegging av omfanget av diskriminering i arbeidslivet er dermed et tiltak som vil være nødvendig i starten. Både for å få oversikt over i hvor stor grad dette forekommer, i hvilke bransjer og hvilke følger det får. Vi har NOVA-rapporten fra 1999 og vi har i dag fått presentert  LOs nye undersøkelse som forteller mye om homofile og lesbiskes arbeidssituasjon og hvorfor det siste stedet man forteller om sin legning er nettopp arbeidsplassen?. Denne undersøkelsen vil bli et godt grunnlagsmateriale for å se på hva vi bør jobbe med framover.

Så kommer bruk av avtaleverket.

Som nestleder i HK, vil jeg gjøre mitt for at dette blir et tema på dagsorden i dialogen med våre motparter på arbeidsgiversiden.

Konkret kan vi jobbe for å få antidiskrimineringsbestemmelser inn i det kollektive avtaleverket altså tariffavtalene. Det bør som jeg har sagt tidligere være også i arbeidsgivernes interesse å ha slike bestemmelser i avtaleverket. 

Får vi slike bestemmelser på plass kan de brukes og synliggjøres i bedriftene ved eksempelvis ansettelsesprosesser. Både under jobbintervju og senere når arbeidskontrakt skal skrives. Og også som et verktøy for de tillitsvalgte hvis diskriminering forekommer.

Noen opplever i dag at kolleger og ledere kanskje ikke støtter homofile eller lesbiske i konfliktspørsmål, fordi de er redde for å bli "satt i bås" av kolleger:

"Å ja! Er du også homo??? Jaha ja!"

Med bestemmelser på plass kan for eksempel slike situasjoner lettere tas tak i dersom man har en avtale å vise til som forplikter begge parter til å følge opp.

I forhold til offentlig lovverk må diskriminerende holdninger og adferd synliggjøres som et problem i forhold til psykososialt arbeidsmiljø. Dette bør være en naturlig og viktig del av bedriftenes lovpålagte arbeidsmiljøarbeid, og også for eksempel koblet mot IA-avtalen. (Altså avtalen om Inkluderende arbeidsliv.) For å få til dette kreves fra vår side bevisstgjøring av tillitsvalgte og verneombud, og påtrykk mot arbeidsgiversiden for å gjøre det samme.
 
Innad må kanskje også vi ta et oppgjør med våre egne organisasjoner. LO-forbundene organiserer over 800.000 av landets fagorganiserte og det er på grunnplanet arbeidet med å endre holdninger må starte. Det trengs både informasjon og avstigmatisering, også i forhold til våre medlemmer fra andre kulturer. Vi kan starte med å få temaet inn i tillitsvalgtsskoleringen.
Får vi bukt med trakassering av kolleger blant våre medlemmer, vil det forplante seg til både familier, helsevesen, myndigheter og samfunnet forøvrig.

(…)
Så… tilbake til der jeg var innledningsvis nemlig spørsmålet omkring homofile og yrker.

Myten lever om at noen yrker har større innslag av skjevhet enn andre. Mange av disse finner du i servicesektoren. Innen hotell og restaurantbransjen, luftfarten, hørte jeg flytoget og så videre.

Jeg tror det kan være flere årsaker til dette.
Kanskje synliggjøres visse sider av deg lettere i den nære menneskekontakten disse yrkene krever.  Som f.eks.  kunde og passasjerkontakt. Eller det gir mulighet for en friere utfoldelse.

Dersom myten skulle vise seg å stemme så vil det si at homofile og lesbiske av en eller annen grunn havner i en sektor med store utfordringer. Dette er også den raskest voksende sektoren innen dagens arbeidsliv. Og som Heikki Holmås var inne på, en del av det også kjønnsdelte arbeidslivet vi har i Norge.  I denne sektoren finner du flest kviner.  Den preges av lav lønn, ugunstige arbeidstider, midlertidige og uryddige ansettelsesforhold slik kunne jeg ha fortsatt.
Det er her vi først og fremst ser det vi kaller det brutaliserte arbeidslivet.  Da vil ekstrabelastningen det i dag for mange er å være homofil kanskje gjøre hverdagen enda vanskeligere å takle.  Legg til at det i mange serviceyrker er lettere tilgang på alkohol- og rusmidler det skal ikke mye til å se sammenhenger her.

Et annet spørsmål: Har vi i så fall forholdsmessig like mange homofile og lesbiske i lederstillinger innen disse bransjene?  Jeg kan stille spørsmålene men jeg har ikke svarene.

MEN og det er et stort MEN dette er og blir uansett synsing, så lenge vi ikke vet at det faktisk er flere homofile i disse yrkene.  Utfordringene blir allikevel ikke mindre for de som faktisk befinner seg der.

Eller vi må anta at det stort sett er like mange homofile over alt. Bare at det innen enkelte yrker er vanskeligere å stå fram enn i andre.

Min innledning var ment å ta for seg servicesektoren.  I dag innser jeg at jeg selv som tillitsvalgt innen luftfarten nok har vært naiv i forhold til problemstillingene nok et eksempel på at her trengs det bevisstgjøring.  Kanskje er vi såkalt tolerante overfor kolleger med en annen seksuell legning men barrierene for å ta opp problemer som bunner i dette er fortsatt så store at de ikke kommer til overflaten.

Uansett er det en fin målsetting: Altså ikke naive tillitsvalgte, men at det i framtida nettopp skal være uinteressant hvilket kjønn en kollega velger å dele livet og kjærligheten med!

Dermed vil jeg gjerne runde av med å si at jeg tror det vil være galt å sortere disse tiltakene jeg her har nevnt på ulike bransjer som eksempelvis servicesektoren.

Jeg tror at på det stadiet vi nå er må arbeidet gjøres over alt, innen alle deler av arbeidslivet uansett bransje.

Takk for oppmerksomheten,